Et tilbakeblikk på ei treningsøkt på Melwood med to januarbarn: Carragher og Lucas.

Hva har foreldrene til Maxi Rodriguez, Daniel Pacheco, Andy Carroll, Lucas Leiva, Luis Suarez og Jamie Carragher til felles?

Jo, de har tydeligvis truffet spikeren på hodet i forhold til når på året det tydeligvis lønner seg å få barn hvis de skal bli fotballspillere på toppnivå. De har alle satt til verden januarbarn, og det er jo påfallende hvor mange av dem som har mest tillit hos Kenny, som er født nettopp i januar.

Maxi ble 31 og feira den 2., Pacheco (som er utlånt) ble 21 den 5., Carroll ble 23 år dagen etter, 9.1 ble Lucas et kvart århundre der mellom krykkene, 23. januar var et av Dalglish mest vellykka kjøp i forrige vindu (spør du meg) Enrique 26, og for fire dager siden, 24. januar ble også Suarez 25. I dag er det mannen som har spilt nest mest kamper gjennom tidene, hele 684 kamper for de røde, Jamie Carragher som får kake etter kampen. Han blir 34 år i dag, og vi feirer med å vise fram ei fantastisk bursdagskake som ble tufta på et tidligere og høyst trivelig resultat da Liverpool møtte Manchester United i 2009:

Måtte resultatet som denne bursdagskaka i familien Rasmussen sitt hjem i Trøndelag løfta fram da den lille madammen i huset fylte år - slå til igjen!

Kanskje er det all kakespisinga som har gjort starten på dette året til en litt seig affære resultatmessig . Men nå håper jeg at guttene har løpt av seg mesteparten av kakene og kan fortsette der de slapp i ligacupkampen mot Man City på onsdag.

Neste måned er det bare et par bursdager som skal feires på Melwood. (Og McManamans store 40-årsdag er det kanskje noen som skal innom?)

Uansett: Gratulerer så mye med dagen til Jamie Carragher som ikke bare er den skandinaviske supporterklubbens (LFCSCSB) president. Han har også vært fenomenal i forhold til å stille opp til begge mine bokprosjekter om klubben.

Måtte han få seier i dag i bursdagsgave. Det har han fortjent!

Og du… Hvis du er rugeklar/ formeringsklar (stryk det som ikke passer) vet du hva du må gjøre i april, hvis du skal ha størst mulig sjanse til å sette til verden en arvtager som spiller i den røde trøya. He-he.

Lykke til og god kamp!

Jeg er ikke noen stor fan av julen. Det er veldig hyggelig med jul fra 23.-25. desember, men før og etter det er det mest mas, synes jeg. (Jada, det finnes andre skilsmissebarn som har hatt det mye verre enn meg, men jeg sier det likevel…)

Men i år slapp jeg alt maset! Takket være Ragnhild J Fra sist i november til noen dager uti januar har jeg stort sett satt meg ved pc-en så snart jeg har kommet hjem fra jobb. Jeg har sittet til langt på natt… Og kost meg! Mannen min har handlet jule­gaver, laget julekaker, laget middag, og gjort rent sammen med barna - mens jeg har hatt selskap av Kevin Keegan, Ian Callaghan, Jamie Carragher og flere!

Nå skal det sies at mannen min (og våre fem barn) elsker julen. Så de har også kost seg undervegs! Og jeg har baktjulekakerogkjørttilogfratreningoglagetmatogsånt (bare mindre enn ellers), og jeg kjøpte i hvert fall julegavene til mine nærmeste selv. I selve julen slappet jeg helt av - jeg jobbet verken lille eller store julaften! Mamma var hos oss i julen, så jeg har ikke vært helt asosial…

Det har vært en fest og en ære å få oversette denne boken. Jeg har ikke villet legge fra meg manus (billedlig, naturligvis, vi snakker digitalt manus her…), det har vært så spennende å lese! Jeg har vært glad i Liverpool siden jeg var liten, selv om det først er i voksen alder jeg har blitt virkelig fan. Så dette har vært drømmejobben, og min eneste bekymring (jeg regnet med barna klarte seg selv…) har vært om jeg gjør en god nok jobb! Det er tross alt Liverpool FC det dreier seg om, ikke noen hvemsomhelst! Det har vært god hjelp at jeg også har fått høre gjennom intervjuene - og så gøy å høre heltene live!

Den største utfordringen var Kevin Keegan. Ikke mannen i seg selv, men tanken på ham - han var min aller første, største helt; ikke bare blant fotballspillere, men blant alle! De som kjenner meg vet at når jeg først liker noe, så liker jeg det veldig, jeg leker ikke fan! Og Keegan var min første helt. Det hadde kanskje noe med krøllene hans å gjøre… Vi så alltid på tippekampen, og selv om pappa var (og er) Arsenal-fan, falt jeg ikke helt for dem. Og nå skulle jeg altså oversette selveste Kevin Keegan. Dette kapitlet utsatte jeg flere ganger. Jeg begynte på noen andre, jeg vasket opp, jeg så på Blåfjell - og da jeg omsider tok til, var det nesten så jeg ikke klarte trykke tastene ned.

Merkelig.

SÅ ærefryktig pleier jeg nemlig ikke å være, men det er noe ved ham. Heldigvis hadde Ragnhild et befriende jordnært intervju med ham, og han later til å være verdens hyggeligste mann, så til slutt greide jeg hans kapittel også… Jeg føler jeg ble litt kjent med alle sammen. Ellers var det gripende å lese om super-innbytter David Fairclough som hater den tittelen, om Tommy Smith som har ofret det meste av kroppen sin for Liverpool (i sterk kontrast til en del av spillerne som var med mot Bolton og som knapt var villige til å ofre sveisen!) - og mange andre, her var mye nytt! Det kan dere lese mer om i boken til Ragnhild!

Takk for (fjor)årets julegave! Hilsen Kathrine Hake-Steffensen

Kjære Kathrine - jeg bare måper av beundring. Din simultankapasitet, din utholdenhet og din faglige dyktighet er nesten ikke til å tro. Jeg hadde aldri klart å gi ut den neste boka mi på både engelsk og norsk samtidig uten din fantastiske hjelp og entusiasme.

Du er herved kåra som årets heltinne og Liverpoolhjerte i 2011. Må også sende en stor honnør til ektemann Håkon som har vært en tapper ridder denne adventstida og jula vi nå la bak oss. Og takk til alle de fem Hake-Steffensenavleggerne for langtidslånet av mamma!

Det er godt å vite at guttungen tenker langsiktig. Elias blir ikke seks år før i mars, men da vi var i LFC-store i Liverpool på nyåret befalte at vi skulle kjøpe dette godteriet til den årlige fotballbane-kaka når han har bursdag. Vi lager nemlig alltid en diger langpanne med sjokoladekake - og hvert år strør jeg over grønnfarga kokosgress og trykker røde seigmenn, nonstopplinjer og sjokoladeball ned i sjokoladefyllet. Dette året skal vi jammen slå til med et helt fotballag med offisielle LFC-marshmallowspillere. Tøft!

Denne jula har vært prega av rasismesaken som klubben har havna i. Det har vært slitsomt og sårende for mange vaskeekte røde hjerter. Da er det jo hyggelig å se at Liverpool FC viser toleranse, likhet og antirasisme helt til assortimentet i godterihyllene.

Uansett - fest skal det bli i mars takket være 2x denne stallen:

Karusellen som gjorde mange barn glade i Liverpool sentrum i jula og inn i dette nye året.

Mens Kennys karer sliter med å score mot antatt svakere lag på hjemmebane, sliter jeg med å lande i grå januarhverdag etter strålende uker i "Liverpoolhytta" og ved Merseyside.

Det tar lengre tid enn antatt å gi ut to ulike versjoner av ei bok samtidig - ei norsk og ei engelsk, tilpassa det engelske markedet. Dette har aldri verken forlaget mitt i Liverpool, designeren min, Bernt Dag Ravnevand eller jeg gjort før, så her er læringskurva bratt.

Det fine med det er at jeg denne gangen faktisk får muligheten og gleden av å ha et forlag i ryggen med dyktige folk som er med på å heve sluttproduktet, slik forlag skal (men som de ikke kunne på "Liverpoolhjerter" da jeg bare ga den ut på et språk de ikke skjønner).

Men fordi det tar lengre tid, er bokutgivelsen utsatt til 20. April. Følg med her på bloggen og på Facebook-gruppa: Liverpoolhjerter eller følg meg på twitter @Liverpoolhjerte så får du både beskjed om når boka er klar for forhåndkjøp (da blir det billigere for deg og ikke minst er du med i trekninga av fine premier signert av Keegan, Barnes, Carragher og fler!) og når jeg legger ut billetter til den store festkvelden av et bokslipp på Anfield. Sist ble billettene revet bort på bare noen timer...

De neste tre ukene blir beinharde for min del. Så send over masse gode tanker og gode vibber!

Når boka "Liverpoolhelter" er levert til trykking, kommer denne bloggen for alvor til å vokne til liv. Har masse gull i ermet av stoff, bilder og eksklusive lydklipp.

Håper januar er snill med deg!

Fem små og to store klar for kamp helt oppe under taket midt på på Anfields familietribune. Snakk om utsikt. For første gang i mitt liv hadde jeg full dekning på mobilen min i England! Ha-ha!

Man skal holde godt i små hender og danne lang, lang rekker når man snirkler seg gjennom folkemengden på kamp med fem barn gjennom Anfield Road. Alle de små hadde med seg juice og chips og litt godteri til kampen som virkelig var barnas kveld på Anfield. Fem pund for barn og "bare" 25 pund for voksne gjorde at jeg aldri har sett flere barn på kamp enn under cupkampen mot Oldham. Dessuten var Anfield overraskende nok utsolgt - sjøl om et og annet sete var tomt der inne, var det mange som vaka utenfor billettløs.

Den fine karen (nummer to til høyre) var på sin første "ekte" kamp på Anfield. Femåringen er fra Liverpool og var så spent, så spent for storebror (helt til høyre) hadde lova masse mål. Det hadde forøvrig vi også lova Elias, som troppa opp på kamp til tross for at han var litt småsyk. Bare tanken på å miste den siste kampen mens vi var i Liverpool, og til og med en der det kunne bli masse mål, var for heftig å forholde seg til. Jeg har aldri sett en guttunge helbredes raskere i løpet av en dag for å rekke kveldskampen. Hver celle i kroppen mobiliserte bokstavlig talt til kamp.

Preget av stundens alvor synger Elias "You'll never walk alone".

Barnas dag på Anfield.

Ett minutts applaus for mannen som tapte kampen for kreften, men som vant cupen for både Everton og Liverpool: Gary Ablett.

Målfest som lova - her er gleden stor idet Liverpool har scora mål nummer fem. Tia, William og Elias feirer på øverste rad!

Takk og pris at det ble seier. Vi ble jo litt engstelig i starten da Oldham scora det første målet. Har aldri sett en mann feire et mål så ettertrykkelig og så lenge som den svartkledte 0-1-makeren. Men vi kom oss til hektene og satte inn en skikkelig sluttspurt. Herlig å se Gerrad og Bellamy som radarpar. Hadde vi ikke vunnet, hadde det nok vært litt som at nissen hadde vrengt av seg maska på julaften. Det ble målrikt som vi hadde frista med. Og slettes ikke kjedelig for de små der oppe under taket.

Det var ikke kjedelig for de voksne heller. Det var stor stemning, og en rar opplevelse å se en stor mann gråte på banen. Vi satt i motsatt ende av der ting utspant seg, men Oldhams Tom Adeyemi kom mot oss mens han tørka tårene. Hvis det stemmer at en av våre supportere ropte rasistiske ting til ham, og han ikke hørte feil som noen hevder, så er det veldig, veldig leit. Samtidig tenker jeg det er bra at man får fullt fokus på antirasime i fotballen. Liverpool FC har lenge vært en foregangsklubb i arbeidet for å bekjempe rasisme. Ian Ayre sier klubben har nulltoleranse for rasisme.

Kenny Dalglish sa kloke ting om saken i dag:

http://www.liverpool.no/newspg.aspx?id=31504&zone=1

Det finnes dessverre idioter i alle grupperinger blant tusner på tusner av nydelige folk. Men dette trengte ikke Liverpool FC nå i kjølvannet av Suarez-saken (som fortsatt er høyst mystisk). Godt at klubben gjør det de kan for å komme til bunns i saken sammen med politiet.

Uansett: Da var det bare igjen å passe på små hender som var hekta fast i hverandre i folkemengden på vei ut i mørket. Omgitt av barnelatter tusla vi lykkelige hjem. Dette er da absolutt også en fin måte å oppleve kamp på! Man trenger ikke nødvendigvis alltid pubstopp før og etter kamp. (Sjøl om det selvsagt også er veldig hyggelig.)

Lykkelige små supportere i Anfield-kvelden: Elias og Tia

Mørke skyer over Anfield: Rasismebråk og privat tragedie har preget de første dagene av det nye Liverpool FC-året. Nå får virkelig klubbens ledelse prøvd seg gjennom noen vanskelige saker som ikke er bra for klubbens imagebygging og omdømme. Dette er en trist tid. Men ikke uten lyspunkt.

Jeg håper og tror at klubben gjør det de kan for å vise at vi er verdens beste fotballklubb. Jeg velger derfor å tenke tilbake på de mange gode øyeblikkene klubben har gitt meg i året som gikk, og ser framover mot nye store høydepunkt i månedene som kommer.

Skål for det gode, gamle - og det gode nye, så får vi håpe alt det andre ryddes opp i!

"At the end of a storm, there's a golden sky..."

Jeg var så heldig å feire det nye året i Anfield Road, bare et steinkast fra stadion, og glassene var jo helt riktige for anledninga.

Walk on!

Min lille sønn hadde tippa 3-1 i dag. Snart tror jeg at jeg må begynne å tippe på oddsen med hans hjelp...

I går herja vinden mellombygningene i Liverpool. I dag var det regnet sin tur å plage oss. Det er komisk at man finner seg et nytt favorittsted å reise til som har om mulig værre klima enn det jeg kommer fra...

Kveldsstemning og tapre menn i kaldt regn under årets siste kamp på Anfield. Liverpool FC vs Newcastle.

Men vær fikk være vær på Anfield i kveld. Vi tinte alle på The Kop etter hvert som målene omsider rulla inn på årets siste Liverpool-kamp. Vi ble ikke mindre varme av Skrtels heltedåd på streken i målet foran oss. Her har femåringen aklimatisert seg til engelsk tid og fikk lov til å oppleve sin første kveldskamp på The Kop.

Herlig å være på The Kop pakka inn i skikkelig stemning igjen og "You'll Never Walk Alone" både før og etter kampen. Fantastisk å være tilstede når den skadeplaga kapteinen Gerrard endelig scora igjen.  Og herlig å forlate hjemmebanen vår med en guttunge som sang på engelsk ned trappene på vei ut: "We won, yeah, we won, Liverpooooool!" Mens alle gikk smilende ut i kveldsmørket.

Og Elias var strålende fornøyd med at han hadde gjetta resultatet:3-1.

Vil ønske deg og dine ei riktig god jul og et godt nytt rødt år! Tusen takk til deg som har fulgt bloggen min og som har kjøpt boka mi. Uten lesere hadde ikke denne jobben vært så moro! Nyttårsaften feires selvsagt på Anfield. Skåååål!

Med nye, litt store keeperhansker fra nissen og ny keeperdrakt fra mamma og pappa ser Elias sin helt Reina varme opp før kamp.

Her i Liverpool lader vi opp til ny kamp. Årets siste, tenk det! Min superfotograf Tony Wolliscroft kommer kjørende fra Stoke for å gå gjennom bildene av alle legendene til neste bok. Han har tatt fantastiske bilder av guttene og nå må vi gjøre den vanskelige jobben med å velge ut motiv blant mange fine. Og i kveld møter vi Newcastle.

Elias (5) gleder seg veldig til ny kamp i dag. Han har knapt landa fra opplevelsen 2. juledag, da han debuterte på den legendariske Kop-tribunen på sin tredje A-lagskamp på Anfield. (Han har i tillegg vært der og sett juniorkamper, reservelagskamper samt vært på minnesermonien for Hillsborough-ofrene.)

En overvelda liten kar blir løfta i været av sin nye venn på The Kop for å få tatt i det gigantiske flagget som alltid sendes over The Kop før kamp.

Min sønn fikk seg fort nye venner til både høyre og venstre i løpet av kampen. Han ble løfta opp på skuldrene av sidemannen da vi scora mot Blackburn, og samme mannen var på kiosken og kjøpte godteri til ham i pausen. Han var imponert over den lille karen som sugde til seg hvert sekund ute på gressmatta.

I slutten av første omgang sa Elias:

- Mamma: Nå må Kenny sette inn Bellamy for å få opp farta og Gerrard for å lage mål!

Jeg måtte le og dele dette med våre sidekamerater som nikka anerkjennende og sa:

- You know, he's right!

Og hvilke bytter gjorde Kenny i andre omgang? Jo han satte Bellamy og Gerrard innpå. Uten at det holdt helt inn. La oss håpe årets siste kamp ender med tre poeng til de røde.

Ønsker dere alle en god kamp og to små gode sluttdager av gamleåret. Vi har mye å glede oss til i det nye!

Gågata Church Street 3. juledag 2011 med folk så langt øyet kan se. Ellevilt!

Gågata mot Liverpool ONE. Så mye mennesker at det var bare å evakuere opp i enden øverste enden av Church Street som blir til min favorittgate: Bold street. Der var det levelig - og hyggelig som alltid.

Riktig god jul, godtfolk fra Liverpool!

Det er morsomt at venninnene mine har begynt å pakke inn julegaver til meg i Liverpool FC-papir. Det kan jeg like! Men kjære, kjære nisse, nå ønsker jeg meg bare seks poeng til Liverpool FC på de neste to kampene jeg skal se mens jeg er her...

Lutefisken står i ovnen, kilo med bacon er stekt: Det er klart for et vaskeekte lutefisklag i Liverpool, som jo romjula krever. Om ikke lutefisklag i Liverpool, så lutefisklag i romjula. Og er man i Liverpool, ja så får det finne sted her.

Hele familien feirer jul i Liverpool i år. Det er helt utrolig hvordan livet skrur seg til og tar deg ned stier du ikke ante du skulle rote deg inn på. Jeg er altså etter bare fire år som Liverpool-supporter så tullete etter denne byen og dette fotballaget at vi til og med feirer jula her i år. Og når jeg hører om alt det forferdelige været dere har hatt i Norge, er jeg glad vi kun har en liten bris bra Mersey å bekymre oss for. Her var det 12 varmegrader på julaften… Håper ikke for mange av dere har blitt ramma av orkanens herjinger.

Vi er ikke eneste familie som feirer jul for første gang i Liverpool. Det gjør også denne familien som fløy med samme fly over som oss på lille julaften:

Bente, Jørn og Andreas i Anfield Road 2. juledag 2011

Ingen av dem har opplevd julaften i Liverpool før: Bente Rubinstein, Jørn Hansen og Andreas Rubinstein feirer jula her. Bente og Jørn kom 1. juledag i fjor, og har altså opplevd den tradisjonelle boxing day (2. Juledag) kampen før. Mens Andreas aldri før har vært her i løpet av juleuka.

- Nå vil jeg feire jula i Liverpool hver eneste jul, sa Andreas og gliste da jeg møtte dem i Anfield Road før kampen mot Blackburn.

- Men - vil dere virkelig ofre hvit jul for Liverpool? Måtte jeg spørre.

- Det var ikke noe hvitt i Fredrikstad da vi dro. Men rød jul er det jo da, gliser Bente under juleskjerfet.