Livergirls gjesteblogg

Molly (Maren) Haga har vært helrød så lenge hun kan huske og interessen for Liverpool FC blir bare sterkere og sterkere. 18-åringen drømmer om å flytte til Merseyside og har nå starta egen Liverpool-blogg.

bilde 2.JPG (1)

Hun har dukka opp på flere Liverpool-arrangement som jeg har vært involvert i og sist nå i Bergen da jeg ledet kvelden med Robbie Fowler for 5Times på fredag. Jeg ble gjort oppmerksom på Mollys nyoppstarta blogg fra hennes bror, Morten Haga, som skrev følgende i en e-post til meg etter Bergens-arrangementet: 

"Jeg har så lyst å hilse fra lillesøsteren min som jeg tør å påstå er en av dine største fans. Hun var på boksigneringen på Kvadrat med deg tidligere i år, og var budvinner på testemonialdrakten i Bergen. Hun har også startet opp ynwalfc.blogg.no etter inspirasjon fra deg."

bilde 1.JPG (2)

Det er så flott at jeg kan inspirere andre til å dele sine tanker, gleder, lidenskap og kjærlighet for favorittlaget sitt ved å skrive egen blogg! Derfor ba jeg Molly om å presentere seg selv for dere:

Jeg er 18 år, og kommer fra Sola like utenfor Stavanger. Jeg har vært helrød av den herlige typen så lenge jeg kan huske, og følelsene for fotballfamilien har bare blitt sterkere med årene!  Med en eldre bror og hans selektive evner for å finne kamerater tilhørende samme klubb, kom det enkelt for meg når jeg fikk se kamper med dem. Dette er han som var i kontakt med deg tidligere i dag.

Mitt aller største øyeblikk med Liverpool kom, lite overraskende, på Anfield senest i år. Jeg var så heldig å velge Liverpool-Arsenal som årets tur til Beatlesbyen, og 5-1 foran The Kop er noe jeg aldri vil glemme, helt rått! Tidligere har jeg vunnet 2-1 hjemme mot Wolves, og tapt 3-1 borte på Craven Cottage. 

Klubben og byen betyr enormt mye for meg, og ønsket for fremtiden er å kunne kalle Liverpool hjembyen min. Jeg ser alt av kamper, og synes det er spennende å lese seg opp på den mektige historien som har gjort klubben til det den er i dag. Dette inkluderer da selvfølgelig også "Liverpoolhjerter", "Liverpoolhelter", og Bill Shankly-biografien som alle har sin plass hjemme. 

bilde 3.JPG (1)

Her er Mollys bilde fra boksignering på Kvadrat for ei tid tilbake.

Ønsket med den nyoppstartede bloggen min er å ha en plass hvor jeg kan få system i alle tankene mine rundt Liverpool fotballklubb, hvor forhåpentligvis også andre kan få glede av det jeg skriver. Jeg har de siste årene ønsket å bli sportsjournalist, og da helst en rolle hvor jeg kan følge klubben min tett.  Målet nå er å samle erfaring når det gjelder skriving, lære mer om Liverpool, og kunne diskutere fortid, nåtid og framtid med andre interesserte.

Mollys blogg kan du følge her: http://ynwalfc.blogg.no

Ønsker deg lykke til med bloggen, Molly!

Og til alle dere andre - lykke til på storoppgjøret mellom Manchester City og Liverpool i kveld! Dette blir en viktig indikasjon så tidlig i sesongen på hvordan årets lag er rusta til å kunne hevde seg helt i toppen. Ulidelig spennende! 

 

Det er vanskelig å forklare følelsen det gir av å være en del av noe så vakkert, men handlingene til personer vi har møtt og opplevelsene vi har hatt på denne turen kan gjerne gi en liten smakebit.

Bilde 3.jpg

Gjesteblogg av Maria og Sara

Hvor i alle dager skal vi begynne for å beskrive turen vi har hatt? Vi er helt overveldet over alle de fantastiske personene vi har møtt, og veldig takknemlige for at vi får være en del av den store Liverpool familien. 

Vi bestilte fly, hotell og ordnet oss kampbilletter i januar, og var veldig glade for at vi skulle få oppleve den siste hjemmekampen sammen – vel uvitende om hvor spennende sesongen skulle vise seg å bli mot slutten. Men med gleden over at vi faktisk hadde en mulighet til å ta gullet kom også grådigheten, og det gikk ikke lang tid før vi fikk beskjed fra vår kontaktperson at firmaet vi skulle kjøpe billetter av hadde forduftet. Vi forsto jo raskt at sjansen for å få tak i andre billetter til en rimelig pris var veldig liten, og da vi sto med kofferten pakket og klar for helgen trodde vi alt håp var ute. Men det finnes mirakler, og vi har opplevd en del denne turen!

Vi ankom hotellet for sent fredag kveld til at vi kunne delta på sesongavslutningsfesten, men bestemte oss for å delta på middagen arrangert av Tage dagen etter slik at så mye som mulig av turen vår handlet om fotball. Etter å ha hatt en heller fuktig tur på byen fredag kveld var det to slitne kropper som ankom Matou, men energien kom raskt tilbake da vi fikk vårt første mirakel for dagen av Tage: «Der er dere, jentene uten kampbillett. Som et plaster på såret skal dere få spise middag med spillerne, sett dere her!»

Vi satt oss ved bordet med sommerfugler i magen, og ikke lenge etter sto søte Ragnhild rett ved siden av oss: «Der er dere jo, Facebook-stjernene mine!». Vi så på henne, så på hverandre, og så på henne igjen. Hva i alle dager er det som skjer? En mer jordnær og herlig person skal man lete lenge etter. Legendene ankom, hilste på oss, slo seg ned rundt bordet og samtalen satt løst mellom autografer og bilder. For en fantastisk gjeng!

Bilde 1.jpg

Til bords med vaskeekte LFC-legender. Fra venstre: David Fairclough, Maria, Sara, Jan Mølby og John Aldridge.

Da vi ikke trodde turen kunne bli bedre, kom mirakel nummer to: En mann, la oss kalle han vår store helt, kunne ordne to billetter til kampen! Vi måtte riktig nok sitte blant Newcastle- fansen, men det var en liten pris å betale. Dette var Sara sin første kamp, og gleden av at hun faktisk skulle få se guttene sine spille ga oss begge en gledesrus av tårer og latter. Så der satt vi midt i restauranten, overveldet av hvor gavmilde og gode folk er, da det hele toppet seg når to voksne menn delte gleden med oss. Det å se en voksen mann ta til tårene sier litt om hvor fantastiske mennesker som er en del av denne store, gode familien vår. Vi hilste også på en super gjeng fra Liverbirds i Bergen! Kan ikke annet enn å takke for en fantastisk dag.

Vi bestemte oss for å forevige vår kjærlighet til klubben som står vårt hjerte nært, og tatoverte oss før kampstart på søndag. I nøytrale klær med de nye Liverbirdene gjemt under genseren på armen entret vi Anfield blant Newcastle fansen, og merket allerede da at vi skulle slite med å forholde oss rolige når gutta entret gresset. Vi sto med hjertet i halsen da Suarez sitt frispark ble annullert, og da Newcastles mål kom like før pause. Vi forsto på stillheten til folk rundt oss at vi var langt i fra alene blant bortefansen, og da målene til Liverpool kom ble det klart at det var flere enn oss som hadde vanskelig med å skjule gleden. Da dommeren blåste av og kampen vår over, ventet vi noen minutter før vi dro på oss drakter og skjerf for å hedre guttene våre og deres fantastiske sesong.

Vi gikk ut den kvelden, og feiret gutta våre som aldri før. Klokka syv mandag morgen sprang vi rundt i gatene i Liverpool med en god gjeng irske gutter, og sang Liverpool sanger for full hals. For en kveld, for en gjeng, for en by. Slitne mandag kveld bestemte vi oss for å ta en siste tur ut, for å si ordentlig farvel til byen som har fått en stor plass i våre hjerter. Det er en avgjørelse vi aldri kommer til å angre på. Vi møtte de irske guttene våre, gikk på nattklubben Soho, og der opplevde vi vårt siste og største mirakel. Der sto han, Jon Flanagan, med en drink i hånden i enden av baren. Litt tilbakeholden, forståelig nok, da alle vil bort å prate med han. Vi trakk oss litt tilbake og hoppet rundt og danset, da Flanno og kompisene hans plutselig kom bort til oss. «Hei jenter, vil dere være med oss rundt i kveld?». Vi måpte, og det føltes som en evighet før vi klarte å gi dem noe svar. Vi takket selvfølgelig ja, og kort fortalt sprang vi rundt med gutta fra bar til bar, før kvelden endte i leiligheta til Flanno. Legendarisk, uten tvil! For en fantastisk gjeng. Og om noen skulle lure er vårt store forsvarstalent jordnær, ydmyk og utrolig morsom.

Bilde 4.jpg

Vi kan ikke annet enn å takke alle som har gjort denne turen til den største opplevelsen i våre liv. Det hele føles nesten uvirkelig, og ord kan ikke beskrive hvor takknemlige vi er. Vi reiste ned til Liverpool uten noen forhåpninger, og har opplevd en helt ubeskrivelig helg som de fleste bare kan drømme om. En stor takk til Tage, du din nydelige mann, som var starten på denne fantastiske reisen. Og ikke minst, takk til Ragnhild, for at du tok oss inn i varmen og nå lar oss dele vår historie. Det betyr så mye! 

We’ll be back, Liverpool, uten tvil!
Maria Karethe Nilsen og Sara Vintland

Gjesteblogg av Mari Lunde:
Kjæreste Liverpool, uansett hva som skjer i helgen vil jeg si takk for turen. Takk for en opptur ingen, absolutt ikke en levende sjel, hadde turt å drømme om for ti måneder siden.
Illustrasjon Mari avissaks.jpg

Vårt offensive spill har fremstått som poesi på høyde med Sylvia Plath, Oscar Wilde, Walt Whitman og alle de andre store. Anført av SAS har dere spilt dere inn i fotballhjerter over hele verden og jeg er så stolt! Men vi trenger et par tamponger med maks oppsugingsevne i forsvarsrekken for nå er jeg lei av at det lekker (hehehe).


Selv om det er tungt å svelge er jeg glad det blir City, med samme offensive filosofi som oss men med en bredere stall og en langt mer stabil forsvarsrekke. Vondt, men greit. Men, tilbake til tema:

Så gøy vi har hatt det. Så mye glede, så mye frustrasjon, så mange tårer og så mye latter. Jeg har skreket fra meg stemmen, blitt mange tusenlapper og en iPhone fattigere. Jeg har fått mange nye kosedyr, et anstrengt forhold til kollektivtrafikken i vest-London og drukket på meg en stadig voksende øl-vom, som seg hør og bør. Vennelisten har blitt lengre, livet litt rikere og kjærligheten til laget og byen mye sterkere (gulp).

Jeg tok et screenshot etter Stoke-kampen i august. Vi var top of the league og det måtte foreviges. Vi vinner jo aldri åpningskampen. 1-0 føltes som 10-0, jeg gikk gjennom Oslo og ristet av adrenalin. At dette skulle bli en bedre sesong enn fjorårets tvilte jeg aldri på. Men jeg hadde ikke trodd vi skulle inneha samme posisjon ti måneder senere, én kamp før slutt - i et par timer til i det minste.

Gullet glapp ikke med Gerrards glipp. Det har vært flere ufine opptredener denne sesongen, for oss som for alle andre. Jeg sto på KC Stadium og visste ikke om jeg skulle le eller grine. På banen leverte våre røde soldater en forestilling så bak mål at det må ha kvalifisert til pute-tv, men på tribunen sto Hull-supporterne og klorte etter oss. "You're getting mauled by the tigers." Jeg vet ikke hva som var mest pinlig.

Etter å ha klatret det nærmeste jeg kommer Besseggen for å nå borteseksjonen på St James' Park, så jeg med forundring utover gressmatta hvor Murphys lov regjerte. Stang ut mot ti mann i en hel omgang. I bakgrunnen lå Newcastle badet i en beskjeden ettermiddagssol, men den fine utsikten ble overskygget av alt som gikk galt på banen. To poeng tapt, ikke ett vunnet, og så mistet jeg mobilen min. Bekmørkt. Samme regla på the Hawthorns. Og hjemme mot Southampton og Aston Villa. Tapet mot Chelsea var vondt å svelge, mandagens Palace-blemme enda verre. Men fuck it, nok om det, we go again!!

Som Liverpool-supporter denne sesongen har det vært flere gode enn vonde øyeblikk, og seieren mot ligavinneren var mitt personlige høydepunkt. Fy faen så glad jeg var da den fremmede mannen ved siden av meg slang meg rundt, da dama bak meg rufset meg ekstatisk i håret, da mannen på andre siden la armen rundt meg og kysset meg på panna. Også var det alle de andre resultatene. 4-0, 5-0, 5-1. Alle klemmene utenfor The Albert. Alle sangene som tøt ut av The Park. Alle de lykkelige sjelene som hang ut av vinduene på Twelfth Man og hauset opp de forbipasserende. Håp og drømmer. Det har vært noe magisk i luften rundt Anfield, og selv om det ikke går helt hele veien har det vært ordentlig fint. Like fint som en nyforelskelse, som Tone Damlis babylykke, som en iskald øl en varm sommerdag. Like fint som Brendan Rodgers Liverpool. Tusen, tusen takk. Vi er tilbake i Europa!

Se bildegalleri fra Mari øverst på sida!

Illustrasjon Mari havet.jpg

 

Tusen takk Mari for nydelig tekst og fine bilder!

Jentan i Liverpool