Merseyside derby-landing

2013-10-09 20.46.46.jpg

Det er ikke spøk å være Liverpool-fan og rydde tid til å få sett alt av kamper mens livet - karriere og familie krever sitt. Men nå er det nå en gang sånn at vi som er hekta på fotball blir ganske gode på å planlegge livene våre så godt det lar seg gjøre slik at vi får med oss kampene til favorittlaget. (Selv om vi ikke alltid lykkes...)

Forrige helg hadde jeg åtte venninner tilbords for å feire bursdag. Men de kunne ikke komme før klokka 21, for først måtte jeg se kampen mellom West Ham og Liverpool. Maten måtte jeg ha ferdig før kampstart klokka 18.30 - og det måtte være en rett som kunne stå der og putre i to timer mens hodet mitt og hjertet mitt lå et helt annet sted enn i mitt eget middagsselskap...

Det er i det hele tatt mye ekstra logistikk å være fotballfan... Når favorittlaget ditt går på en skuffende smell i London, og du må ta på kjolen, høye hæler, fargerikt smykke og lipgloss - og ta deg sammen, sprette champagnen og hente fram smilet selv om man går fra en kamp med et stort hull av skuffelse i magen. For laget ditt går på nok et tap, forsvarsrekka vakler, motstanderne imponerer, vårt eget tempo er lavt, spillet er famlende. Forrige sesongs briljante, underholdende storspill bare virker som en uoppnåelig drøm som aldri fant sted i virkeligheten. 

Men beste medisin for å lege slike hull og reise seg fra skuffelser er nettopp å omgi seg med hyggelige folk. Når tre poeng er tapt nytter det ikke å synke ned i sinne og skuffelse og hamre løs på tastaturet og skjelle ut laget ditt og manager. Eller grave seg ned i sofaen og sture og bare sende ut korte, sure kommentarer til omgivelsene. Da er det bedre å forsøke å riste det av seg med hyggelige fjes, god mat og ei lang natt til fem om morgenen rundt et bord med bra damer. 

I går skulle vi reise kjerringa igjen på Anfield og vise hva som bor i stallen som ikke har vært bredere og bedre på mange år på papiret (minus vår bitende superspiss Suarez - som forøvrig har lagt på seg mange kilo i tapas-land i følge aviser de siste dagene).

Vi skulle ta imot Everton i lokalderbyet som er et av årets høydepunkt i Liverpool og for oss mange millioner LFC-fans. 

Jeg har hørt så mange historier fra Liverpool-spillere om hvor mye disse derbyene betyr, særlig for lokale gutter fra Liverpool - og spesielt om de selv hadde vokst opp som Everton-fans (som Carragher, McManaman og Fowler). Da er det følelser i høyspenn.

Det er fasinerende at en by med bare en million innbyggere i sentrum og omegn har to lag som har klart å holde seg i den beintøffe engelske toppdivisjonen i så mange år - der bare en park skiller de to stadionene. Familier er ofte delte på om de er blå eller røde. Det er fantastisk å oppleve Mersey-derby, for da ser du ektepar vandre hand i hand til kamp, der den ene har på seg Everton-drakt, den andre Liverpool-drakt.

Phil Thompson vokste opp i et slikt hjem - pappa var blå, mamma var rød. Pappa Thopmson gjorde som så mange andre Merseyside-fedre: Han reiste til sjøs for å jobbe. Mens han var borte tok mamma Thompson med seg sine sju barn på kamper på Anfield og fikk dem over på rett farge til tross for at pappa kom hjem og forsøkte å bestikke dem tilbake over på det blå laget med penger og eksotiske gaver.

Den gamle Liverpool-kapteinen Phil Thompson har beskrevet for meg (i intervju til boka mi "Liverpoolhelter") hvordan mandager var på skolen etter Merseyderby. Det var alltid et spetakkel der supporterne av det tapende laget fikk gjennomgå maks av fansen fra det vinnende laget. Og bare tenk all terging internt i familier både før og etter disse lokaloppgjørene. Heldigvis er mesteparten av terginga vennskaplig - men det stikker likevel dypt nok. Det er alltid en evig stillingskrig om hvem som er det beste laget i Liverpool. 

IMG_3195.JPG

Oppgjøret mellom de røde og blå foregår ofte på stua vår. Men i går var det også oppgjør mellom dem på tven og på Anfield.

I går kunne jeg med glede observere et langt bedre spill enn de siste serierundene av Liverpool FC. Tempoet var igjen høyere, spillet var offensivt og mer presist. Gerrard var på hugget. Jeg tror han kan vinne disse kampene mot Everton alene bare med sin innbitte mobilisering og vinnerinnstinkt mot erkerivalene i egen by.

Det er et vilt trøkk på Anfield på disse kampene. Skal du oppleve stemninga på det beste på LFCs hjemmebane, er det nettopp rival-kampene mot Everton og Manchester United som har mest trøkk og lidenskap - samt sluttspillrunder i Champions League (la oss håpe vi kommer dit i år!). Det koker.

Min andre kamp noensinne var på The Kop nettopp i Merseyside-derbyet i 2008. (Første kampen var på pressetribuna mot Reading). Jeg hadde aldri hørt noe lignende enn det livet og levenet som The Kop leverte denne dagen. Det var overveldende for en fersking og førstereis på Anfield - og sikkert medvirkende til at jeg er så hekta på Liverpool FC i dag.

Gårsdagen lå an til å bli (sett fra Liverpool FCs perspektiv) et drømme-derby der kaptein Steven Gerrard, mannen som får absolutt mest tyn fra Everton-fansen, slår drømmefrispark med perfekt kurve over muren og i mål foran den blå fansen og avgjør kampen. Gerrard løper til Everton-fansen, sklir på knærne mot dem og løfter hendene til hørene for å lytte - hva sier dere nå, hæ? Jeg er sikker på at målene Gerrard scorer mot Everton ligger i toppen av hans lykkeskala.

IMG_3210.JPGIMG_3212.JPG

IMG_3216.JPG

Men så skjer det som ikke skulle skje, når vi allerede på overtid har gleda oss over at alle tre poeng er i boks, nå snur skuta, nå skal LFC igjen klatre mot toppen av tabellen og knipe inn forspranget til Chelsea: Evertons kaptein Jagielka treffer med et drømmetreff av et langskudd før kampens siste overtidsminutt - og kampen ender 1-1 i et oppgjør der Liverpool var best.

IMG_3206.JPG

Byttet Rodgers gjorde, der han tok ut Balotelli og satte innpå en handlingslamma Lambert, var selvsagt ikke magi. Der skulle han kanskje heller ha satt inn et stødig midtbaneanker eller en ekstra mann i forsvar bare for å cruise inn. Men man kan analysere seg grønn av mindre. Sannheten er at slike drømmetreff av noen susere som Jagielka serverte kan man ikke forsikre seg mot i fotballen - og målet var vakkert. Det er nettopp slike ville, uforutsette hendelser som gjør fotballen så magisk og så spennende. Ingen kamp er vunnet før dommeren blåser i fløyta. Vi trengte disse tre poengene etter en svak ligastart, ja - men du verden for noen mål Mersey-kapteinene serverte for hvert sitt lag.

Om ikke annet - i morgen blir det en mer fredelig dag på skolene og arbeidsplassene ved Merseyside enn frykta... 

PS! Her kan du lese hva Torbjørn Flatin, stifter av LFCs supporterklubb i Norge og redaktør for supporterklubben mener om gårsdagens kamp - han er også optimist og kom seg relativt fort etter gårsdagens skuffende poengdeling: http://www.liverpool.no/comment.aspx?id=43560&zone=84