Når man står på utsida og titter inn på
fotballsupportertilværelsen er et av de rare fenomenene, spør du
meg, at man kan skifte kone/mann, jobb, religion og politisk parti
men man bytter ikke lag. Sjøl om laget ble tilfeldig valgt i
barndommen da man på langt nær hadde kartlagt halvparten av
tilværelsens mange goder og fristelser. Og der valget av fotballag
falt på grunn av et lusent, men utrolig kult fotballkort av
Kevin Keegan med popstjernesveis og trang, rød drakt eller
fordi tanta di ga deg en bag av -77 laget (Bare spør
næringsminister Trond Giske).
Som supporter er man lojal. Det er ikke bare bordet som fanger
-det første favorittfotballaget ditt fanger også. Sjøl om du må bli
med fra toppdivisjonen og ned til grusbaner og fjerde divisjon av
en fotballiga på ei øy uti Nordsjøen, langt fra ditt eget lang, og
der eneste underholdning er å finlese tabeller og små notiser i
lokalaviser du klarer å spore opp nettutgaver av.
Men: Spillerne på disse lagene er langt fra lojale. de bytter
klubb langt oftere enn jeg bytter designvesker. Til deres forsvar
et det mange som forsvinner ufrivillig fordi den femte manageren på
tre år har funnet ut at han heller vil hente over kjæledeggen fra
et tidligere lag eller ikke liker trynet ditt, eller skuddfoten
din. Og i andre sammenhenger er det penger eller nye sportslige
utfordringer som lokker. Eller det kommer nye familiemedlemmer, og
etter nok våkenetter begynner lengselen etter slekt og
besteforeldre å melde seg...De som trives best på solkysten i
Spania, uansett hvor mange pundsedler du vifter med for å få dem
til å flytte.
Torres og jeg fikk barn med bare et par måneders mellomrom i
fjor. Etter nok søvnfattige netter begynte jeg å innbille meg at
også han så en anelse trøtt ut der han løp. Og han hadde iallefall
min medfølelse når han ikke lyktes. Folk burde huske på hvor heftig
og altoppslukende det kan være å få barn, tenkte jeg. Ingen snakker
om det i fotballverden.
Derfor må jeg innrømme at jeg, som vet hvor travelt det er å ha
en ettåring i hus, var nervøs for at superspissen og søtnosen
skulle flytte hjemover. Nå vet vi heldigvis at han blir. Og det er
viktig for klubben. Det er enkelt å se hvem som er den store helten
blant de minste og ferskeste røde supporterne. Det er bare å lese
på ryggtavlene til små jenter og gutter i LFC-drakt.
Mange andre spillere skifter i disse dager klubb. Jeg var
nysgjerrig på hvordan kulturen er når nye spillere kommer til
Liverpool FC. Med så stor gjennomtrekk på arbeidsplassen -hva
gjør det med spillerne? Klarer de å være nysgjerrige og oppriktig
interesserte i alle nye kollegaer, eller oppstår det
misunnelse? Det var en av de tingene jeg måtte spørre
Stig Inge Bjørnebye om da han skapte norsk historie som første
spiller herfra som ble solgt til den verdensberømte klubben ved
Merseyside.
Hva han svarte hører du her i min lille lydgave til deg
(mens jeg teller ned til offisiell release om 8 dager!)
/media/548/Stig Inge Bjørnebye om overgangen til
LFC.WAV
