To ildsjeler på nitten og tjueto
bestemmer seg for å lage en supporterklubb for norske
Liverpool-fans. Den ene av dem er ikke en gang i besittelse av
telefon, så klubben bygges opp gjennom hyppig brevveksling. 30 år
etterpå jobber de fortsatt utrettelig for å samle, glede og
informere norske LFC-supportere.
Pål Christian Møller var bare nitten år
da han svarte på en annonse fra Svein Ringelien som ønska å blåse
liv i en supporterklubb for Liverpool FC i Skandinavia og trengte
hjelpere. Denne annonsen fanga også oppmerksomheten til tjueto år
gamle Torbjørn Flatin som var betjentaspirant i postvesenet.
To år før, høsten 1978, hadde Thomas
Larsen alt gjort et forsøk på å drive en LFC-supporterklubb. For da
han ble sendt opp til Skjold som sersjant måtte han finne på en
vettug fritidsinteresse. Han satte inn en annonse i bladet
fotballrevyen der han etterlyste folk som ville bli med i Liverpool
FC Supporter's Club Norwegian Branch. Dager senere kom postsjefen
ut i felten med 150 brev til Thomas. Kompanisjefen sperra opp
øynene og slo fast at han da umulig kunne ha rukket å treffe så
mange damer etter bare en måned på Skjold! Men sersjanten fra Hamar
måtte innrømme at de fleste brevene nok var fra
Liverpool-interesserte menn. Dog, medlem nummer 1 var Liv Bugge fra
Oslo. Medlemskontigenten var ti kroner.
Første leserinnlegg ble trykka i tredje
medlemsblad. Det kom inn fra unge grensejeger Flatin på Garnisonen
i Porsanger (GP). Det var en analyse av dagens lag (altså i 1978),
der han konkluderte med at Kenny Dalglish er rosinen i pølsa
og at det går mot ligamesterskap nummer elleve.
Men et år senere og med 145 medlemmer
på lista måtte Thomas gi fra seg klubbdriften, da han kom inn på
Krigsskolen. I denne aller første supporterklubben til Thomas var
Torbjørn Flatin medlem nummer 14 og Pål Christian Møller medlem
nummer 39. Nå skulle klubben atter opp og stå, men initiativtakeren
som ville få fart på denne klubben igjen, Svein Ringelien, måtte
trekke seg fra prosjektet, da han fikk seg jobb som nattevakt på et
høyfjellshotel.
Med røde bokstaver skriver Torbjørn
Flatin et brev til Pål Christian Møller, datert Kongsberg 03.08.80,
der Torbjørn sier han nylig har fått brev fra Ringelien som har
tatt kontakt med Torbjørn for å spørre om han kan ta over jobben
med å få liv i supporterklubben blant annet fordi han abonnerer på
Liverpool Echo og Football Echo. I brevet ber Ringelien Torbjørn om
å ta kontakt med Pål, da han også angivelig abonnerer på Liverpool
Echo: "…noe som tyder på stor interesse for Liverpool Football
Club".
Pål og Torbjørn syntes det var altfor
lite informasjon om Liverpool FC, så de ville bringe kunnskap om
klubben ut til alle norske supportere. Formålet var først og fremst
å lage medlemsblad for å fortelle hva som skjedde med laget som så
mange holdt med.
I ett av de mange brevene Torbjørn
skrev til Pål i august 1980 kommer han inn på Liverpool FCs største
hemmelighet:
"Ellers strør enkelte klubber rundt
seg med pundsedler om dagen (les Arsenal, Crystal P, Notth.F). Her
ligger vel Liverpools største "hemmelighet". Nøye planlegging i et
maskineri som aldri tillates å bli påvirket av noe forstyrrende
rusk. Blir en spiller for gammel, lite ærgjerrig eller rett og
slett ikke god nok så byttes han ut av en som er oppdratt oginnført
i Liverpools ånd og metoder. Stille og rolig."
Etter intens brevveksling mellom de to
sensommeren i 1980 humpa Torbjørn fra Kongsberg inn til Oslo i sin
gamle boble en søndags formiddag. I forkant hadde han skaffa seg
kart over hovedstaden for å finne fram til Kjelsås. Der ble
supporterklubben stifta 24. august 1980 på Pål Christian Møllers
gutterom. Omgitt av mørkebrunt panel og uvanlig mye rødt dekor på
veggene døpte Møller og Flatin klubben "Liverpool F.C. Supporters'
Club Norway Branch". Senere skifta klubben navn til "Liverpool F.C.
Supporters' Club Scandinavian Branch (LFCSCSB) da mange svensker og
dansker meldte seg inn. Etterpå dro de to, som møttes for aller
første gang denne søndagen, sammen og så Skeid-Bryne.
"Det er ganske morsomt å se tilbake.
Det var en gutteromsgreie med kopimaskinen på jobben til far, der
vi lagde medlemsblad med skrivemaskin og klipp og lim. Nå har vi
fire heltidsansatte og over 36 000 medlemmer. Det er jo blitt en
liten bedrift. Og supporterklubben blir bare mer og mer populær,"
sier Pål, supporterklubbens formann den dag i dag. Tre tiår
senere".
Også Torbjørn sneik seg til å kopiere
medlemsblader på jobben sin i Posten. Men han ble ferska etter å ha
glemt igjen originalen i kopimaskinen, da nok et rykende ferskt,
hjemmesnekra supporterblad hadde gått i trykken. Dessuten fikk han
ofte kopihjelp av far og den hendte at også mor sørga for å formere
medlemsblader på jobben.
I dag har klubben et godt og samlende
grep om mange norske Liverpool-fans. Medlemsmassen er stadig
økende, og i motsetning til mange andre klubber faller folk i liten
grad fra når de blir voksne. Pål Christian Møller tror ikke bare
det sportslige gjør at medlemmene forblir hengivne røde fans. Han
tror forklaringa like mye er at klubben gir nye bekjentskaper og
samhold:
"Man trenger ikke nødvendigvis å dra
til Liverpool for å være en god supporter. Det finnes mange
lokallag. Om man sitter oppi Finnmark eller på Vestlandet, kan man
være en like god supporter. Tilhørigheten til laget er den samme.
Man kan gå på den lokale puben og se kamp eller samles hjemme hos
noen. Det skapes et miljø og et samhold som er utrolig sterkt, og
som bare blir mer og mer viktig for folk."
Supporterklubbens nettside liverpool.no
ligger på topplista over de mest trafikkerte nettstedene i Norge.
Nå flyter informasjonen raskt fra supporterklubben og ut til
medlemmene, samt medlemmene seg imellom gjennom klubbens
diskusjonsforum på nett. Sånn var det ikke i starten, for å si det
forsiktig.
Pål satt i Oslo og Torbjørn i
Kongsberg. Internett skulle ikke bli en allemannsgreie før nesten
tjue år senere, og Torbjørn hadde ikke telefon. Nesten all
kommunikasjon og drift av supporterklubben og produksjon av
medlemsbladet foregikk per brev. Torbjørn hamra flittig på
skrivemaskinen sin - gjerne i rød font - for det var helt nødvendig
å skrive for å kunne nå andre halvdel av supporterklubbens hjerne
på Kjelsås.
Den 8. august skreiv Torbjørn følgende
til Pål:
"Har ikke telefon selv, og kan ikke
i farten komme på noen steder hvor du kan få gitt beskjed eller
komme i kontakt med meg."
Heldigvis fant han en løsning halvannen
måned seinere, da supporterklubben bare var 26 dager gammel: Han
bodde ved siden av en butikk som hadde telefon, så hvis noe
virkelig hasta, kunne Pål ringe butikken. Det måtte skje før
butikken stengte klokka 17. Men det aller meste av korrespondanse
mellom dem gikk altså per brev frankert med ei krone og 25 øre.
En ung Flatin og selveste manager
Bob Paisley
Pål kunne glede seg over Torbjørns
mange små slagord på konvoluttene, hamra inn i rød font på
skrivemaskinen som: "Liverpool er livets trøst" (skrevet
på en konvolutt tre dager før klubben ble stifta), "David
Johnson shoots faster than Clint Eastwood. We are the
champions!" "Jesus saves. Kenny Dalglish gets the
rebound." Og det er mulig kolleger i posten stussa da de
støtte på en konvolutt i postgangen med følgende ord nederst på
konvolutten: "Liverpool are magic, Everton are
tragic."
Ofte kunne de sende av gårde brev til
hverandre annen hver dag. For mye skulle formidles. Både av innhold
til supporterbladet, så vel som poengscore over medlemmers svar på
konkurranser, stemmer på årets spiller, markedsføringsplaner så vel
som deling av kampopplevelser, nyheter, forventninger og
bekymringer for de røde. De planla også supporterklubbens aller
første tur til Anfield jula 1980 per brev. I brevene utveksla de
også navn, adresse og alder på medlemmene som tikka jevnt inn
høsten og vinteren 1980. Medlem nummer 1 var Nils Morten Telle. Og
medlemmer dukka opp fra Hokksund, Tolvsrød, Krokelvdalen, Hareid og
Nord-Torpa.
Fortsatt lager Flatin trofast
medlemsskriv til medlemmene av klubben. I dag er det ikke
tjuvkopier, men dette innholdsrike bladet på glansa papir han er
redaktør for, i tillegg til nettstedet til supporterklubben.
"Det er en livsstil, selv om det også
er jobben min. Jeg har jo lagt opp mye av tilværelsen min etter
Liverpools kamper. Klubben er det jeg tenker mest på, og det jeg er
mest opptatt av, og den har gitt meg en stor del av mine venner og
mitt sosiale liv. Liverpool har rett og slett blitt en del av
meg."
Han anslår at 90 prosent av vennene
hans er Liverpool-supportere. Samboeren alle disse årene er det
ikke. Men han tror 80-90 prosent av alle samtalene han har på et
eller annet tidspunkt handler om Liverpool.
Tidligere Liverpool-spiller Vegard
Heggem mener supporterklubben og dens ildsjeler skal ha mye av æren
for at Liverpool FC er så populær i Norge.
"Den er veldig godt drevet av folk som
er vanvittig kunnskapsrike, skriver godt og lager et kjempebra
supporterblad. Jeg må si jeg er utrolig imponert over folkene der,
som Torbjørn Flatin, Tore Hansen og Pål Christian Møller, samt Bård
Thoresen. De er veldig bra folk som i pur idealisme gir et godt
inntrykk til supporterne som får lyst til å bli med videre."
Heggem sier representantene for den
norske supporterklubben har et veldig godt rykte i Liverpool. De
fikk tilgang på Melwood og intervjua spillerne, og lagkompisene
hans sa alltid at de er så hyggelige folk, de fra Skandinavias
supporter branch.
"De var nesten som en av guttene. De
gjør mye godt for klubbens renommé."
Kjære Liverpool FC Supporter's
Club, Scandinavian branch: Gratulerer så mye med trettiårsdagen i
dag!
Pål Christian Møller og
supporterklubben sørga for at medlem Jonas Christensen fikk en dag
han aldri glemmer da han delte ut prisen for årets spiller til sin
store helt Fernando Torres på Ullevaal i 2008. Jonas hadde kjempa
seg gjennom en alvorlig sykdomsperiode i forkant av dette.